Konstitusjonelt monarki

Det konstitusjonelle monarkiet ses som et motstykke til eneveldet. Under eneveldet lå all makt hos kongen. Under det konstitusjonelle monarkiet må kongen styre i samsvar med konstitusjonen, som vil si grunnloven eller forfatningen. Kongen må dele makten med en valgt nasjonalforsamling som gir lover og bevilger penger. I dagens monarki har kongen ingen makt, men fungerer bare som et samlende symbol. I det moderne demokratiet ligger den utøvende makten hos statsministeren og regjeringen dersom det er parlamentarisk demokrati, eller hos presidenten, dersom han er valgt av folket. Slik er det i USA.

Ludvig 16. innkalte en stenderforsamling i 1789. Her var det representanter for hver av de tre stendene. Like etter åpningen av forsamlingen reiste tredjestandens representanter to krav til kongen. For det første skulle tredjestanden ha like mange representanter som de to andre stendene til sammen. Det andre kravet var at det skulle avgis en stemme per hode. Begge kravene godtok kongen. De gikk så videre for å erklære stenderforsamlingen som en nasjonalforsamling. I løpet av noen få uker ble eneveldet erstattet av et konstitusjonelt monarki. Retten til å bestemme ble overført fra kongen til en nasjonalforsamling.

Innføringen av denne styreformen var en av de viktigste begivenhetene under den franske revolusjonen fordi den 14.juli 1789 ble fengslet Bastillen (som hadde mange fanger som hadde blitt sperret der inne uten lov og dom) stormet, og det var begynnelsen på en økende folkelig deltakelse i den franske revolusjonen. 14.juli er franskmennenes nasjonaldag.

Den 4. august avskaffet nasjonalforsamlingen alle føydalavgifter og alle gamle rettigheter avskaffet natten til 5. august. Standssamfunnet eksisterte ikke mer. I stedet ble det innført likhet for loven for alle franske borgere. Etter eneveldets fall er dette den viktigste begivenheten under revolusjonen.

Norge har denne styreformen i dag. Det er ikke kongen som bestemmer hvordan landet skal styres, men Stortinget og Regjeringen.